Lydfil - Folkestyret i Norge [11:48]
Last ned mp3 [5.4 Mb]

Folkestyret i Norge

Folkestyret i Norge

Politikk dreier seg i første rekke om hvordan goder og byrder skal fordeles i samfunnet, og om hvem som skal bestemme fordelingen. Eksempler på goder er penger, utdanning og arbeidsplasser, men også ren natur og et trygt liv. Byrder er noe politikerne pålegger oss for å kunne tilby goder. Det kan for eksempel være skatter, avgifter og verneplikt. I det øyeblikket vi diskuterer om skolebøker bør være gratis, aldersgrenser på utesteder, skattenivået i Norge, prisen på nye biler og støtte til rockemusikk, er det eksempler på politiske diskusjoner – noe skal fordeles.

Ivrige tilhørere følger med på debatten i Stortinget. (Scanpix)Ivrige tilhørere følger med på debatten i Stortinget. (Scanpix)

Folkestyre

Politikk handler altså om fordeling. Grunnen til at et samfunn må fordele, er at godene i et samfunn er knappe. Det vil si at vi har begrensede ressurser som må fordeles. Vi kan ikke få alt. Hvordan skal så de knappe resursene fordeles? Jo, det er her politikken kommer inn. I Norge har vi for eksempel rett til 13 års skolegang, helsetjenester for dem som trenger det, og er du arbeidsledig, får du trygd. Men for at vi skal ha råd til dette, må du betale skatt hvis du er i jobb. For at du skal få goder, får du også byrder. Og egentlig kan vi si at det er folket i Norge som har bestemt at det skal være slik.

Det er typisk for det norske politiske systemet at det er mange som er med og påvirker hvordan Norge skal styres. Vi sier derfor at vi har et demokratisk politisk system i Norge – et folkestyre. Et demokrati kan være direkte eller indirekte. I Norge, som i de fleste demokratiske land, har vi et indirekte demokrati. Det betyr at vi ved valg bestemmer hvem som skal representere oss i ulike politiske styringsorganer. De sentrale styringsorganene er storting og regjering, mens de lokale styringsorganene er fylkesting og kommunestyrer. I disse styringsorganene gjør de representantene vi har valgt, vedtak på vegne av oss. Vi kan tenke oss at du bor i Hordaland og har stemt på partiet Høyre ved stortingsvalget. Da er de som har kommet inn på Stortinget for partiet Høyre i Hordaland, dine representanter på Stortinget.

I et direkte demokrati er det ikke valgte representanter som tar avgjørelser på vegne av folket, men folket selv som møtes og diskuterer forslag som alle er med og stemmer over. Å få til det kan være svært vanskelig i et moderne samfunn av en viss størrelse. Et eksempel på direkte demokrati i praksis er folkeavstemningene for EU-medlemskap i 1972 og 1994.

Den politiske styringskjeden

Ordet folkestyre beskriver en svært viktig del av vårt politiske system. De viktigste politiske vedtakene gjøres i første rekke i det vi kaller den politiske styringskjeden. Viktige organer i styringskjeden er regjering, storting, forvaltning, fylkesting og kommunestyre. Men også de politiske partiene, organisasjonene og massemediene har en viktig rolle i styringskjeden.

Den politiske styringskjeden bygger på Grunnloven. I Grunnloven står de formelle reglene for hvordan Norge skal styres. Vi fikk vår egen grunnlov i 1814, og den har gjennomgått store endringer gjennom snart 200 år. Men et viktig prinsipp fra Grunnloven fra 1814 er fortsatt til stede, nemlig maktfordelingsprinsippet. Makten i Norge er delt mellom tre organer. Stortinget har en lovgivende og bevilgende makt, regjeringen har den utøvende makten og domstolene den dømmende makten. På denne måten får vi spredd makt og myndighet, noe som er et kjennetegn ved det norske demokratiet.

Stortinget: lovgivende og bevilgende makt

Hvert fjerde år er det stortingsvalg i Norge. Alle med stemme-rett kan da være med og bestemme hvilke 169 representanter som skal sitte i Stortinget og ta viktige avgjørelser på vegne av oss alle. Valgresultatet avgjør hvor mange representanter hvert parti skal ha av de 169 representantene på Stortinget. Stortingets viktigste oppgave er å vedta lover og et statsbudsjett for det kommende året. I Stortinget behandles mange og ofte kompliserte saker, og det er derfor delt inn i fagkomiteer, slik at representantene har mulighet for å kunne sette seg ekstra godt inn i ett saksområde. Ingen representant sitter i mer enn en komité. Eksempler på slike komiteer er finanskomiteen, samferdselskomiteen og forsvarskomiteen. Forslag fra regjeringen som den ønsker vedtatt i Stortinget, blir først behandlet i den komiteen der de hører hjemme. Komiteen legger så fram en innstilling for Stortinget i plenum, som vedtar eller forkaster forslaget. Stortinget i plenum betyr at hele Stortinget er samlet. Styrkeforholdet mellom partiene i komiteene skal være mest mulig lik andelen i det samlede Stortinget. I lovsaker har Stortinget tidligere delt seg i Odelstinget og Lagtinget. Denne delingen opphører etter stortingsvalget i 2009. Heretter skal lovsaker diskuteres og vedtas i Stortinget i plenum.

Regjeringen: utøvende makt

Regjeringen tar initiativ til og forbereder saker som så går til behandling i Stortinget. Regjeringen fremmer forslag i Stortinget som den ønsker å få vedtatt. Etter at et vedtak har fått flertall i Stortinget, er det regjeringens oppgave å gjennomføre det. Det er derfor vi sier at regjeringen har den utøvende makten. Det er statsministeren som leder arbeidet i regjeringen. De andre medlemmene av regjeringen kalles statsråder eller ministere. En minister er den øverste politiske lederen av et departement. Justisministeren er for eksempel leder av Justisdepartementet og har ansvar for det som har med lov og rett å gjøre.

Det ligger ofte år med krevende arbeid før et lovforslag blir fremmet i Stortinget. Og det er helt nødvendig for regjeringen å ha folk med stor kunnskap på det aktuelle området. Her er det vi kaller forvaltningen, svært viktig. De som arbeider i forvaltningen, er ikke politisk valgt, men ansatt ut fra faglige kvalifikasjoner. De har sitt arbeid i et departement eller direktorat.

Etter et valg er det i Stortinget det blir bestemt hvilket parti eller hvilke partier som skal danne regjering. En regjering må ha støtte og tillit i Stortinget for å kunne regjere. En slik politisk styreform kaller vi parlamentarisme. I Norge ble parlamentarismen innført i 1884. Før det var det kongen som selv bestemte hvem som skulle sitte i regjeringen.

Sametinget

Samene utgjør en etnisk minoritet i Norge. I 1988 fikk Grunnloven et tillegg som ga samene et begrenset selvstyre og en egen folkevalgt forsamling. Bakgrunnen for dette var at en ønsket at samenes rettigheter som urfolk skulle sikres. Sametinget består av 43 representanter som velges av mennesker med samisk bakgrunn, uavhengig av hvor de bor i Norge. Vedtak i Sametinget er det vi kaller rådgivende. Det betyr at det er Stortinget som tar de endelige avgjørelsene i viktige saker.

Lokale styringsorganer

Ikke alt i Norge blir bestemt av de sentrale styringsorganene storting og regjering. Ganske mye er overlatt til lokale styringsorganer på kommune- og fylkesnivå. Kommunene har blant annet ansvaret for grunnskolen, barnehager, eldreomsorg og primærhelsetjenesten, mens fylkeskommunen for eksempel tar seg av den videregående skolen. I kommunene består de politiske organene av ordfører, formannskap, kommunestyre og ulike utvalg. Kommunestyret er det øverste styringsorganet. Det behandler alle større saker, blant annet kommunens budsjett, låneopptak og kjøp og salg av eiendommer. Formannskapet blir valgt av kommunestyret og består av en firedel av medlemmene i kommunestyret. Formannskapet forbereder forslag til kommunestyret i større saker og avgjør en del saker på egen hånd.

I fylkeskommunen finner vi fylkesordfører, fylkestinget, fylkesutvalget og ulike underutvalg. Fylkestinget avgjør alle de viktigste sakene, mens fylkesutvalget har samme funksjon som formannskapet i kommunene. Representantene i disse lokale styringsorganene velges for en periode på fire år ved kommune- og fylkestingsvalg. Administrasjonen i fylkeskommunen ledes av en fylkesrådmann, mens betegnelsen rådmann brukes på den tilsvarende stillingen i en kommune. Vi er inne i en utvikling der både kommuner og fylkeskommuner samarbeider tettere over kommune- og fylkesgrensene. Mange mener at fylkeskommunene bør nedlegges og erstattes av større regioner. Målet er mer effektiv og bedre utnyttelse av de pengene som blir overført fra staten til de lokale styringsorganene. Kommunenes og fylkeskommunenes oppgaver er mange og viktige og betyr mye for velferden vår uansett hvor vi bor i Norge.

Oslo og Bergen har en spesiell styringsform der flertallet i kommunestyret danner et byråd, som er en form for byregjering. Lederen for byrådet blir en slags statsminister. Byrådet er ansvarlig overfor bystyret, som dermed har noe av den samme funksjonen som Stortinget har overfor regjeringen. Denne måten å organisere det lokale folkestyret på kaller vi derfor den parlamentariske modellen på lokalplan.

Fylkesmannen er statens representant i fylkene. Hvert fylke har en fylkesmann. Fylkesmannen leder et statlig apparat som har viktige kontrolloppgaver overfor kommunene og fylkeskommunene. En viktig oppgave er å kontrollere at vedtak i Stortinget, regjeringen og statsadministrasjonen blir fulgt opp. Fylkesmannen har også en viktig rolle hvis folk ønsker å klage på et vedtak som kommunen har gjort.

Folkestyret i Norge

  1. Hvilke oppgaver har Stortinget, regjeringen og domstolene ifølge maktfordelingsprinsippet?
  2. Hva er en regjering?
  3. Hva er parlamentarisme?
  4. Hva heter de sentrale styringsorganene i Norge?
  5. Hva heter de lokale styringsorganene?
  6. Hva skiller et indirekte demokrati fra et direkte demokrati?
  7. Hva er Sametinget?
  8. Hva betyr det at Oslo og Bergen har en parlamentarisk modell?
  9. Diskuter: Bør det være Stortinget eller folkeavstemninger som avgjør spørsmål om skattenivå, bompenger, salg av vin i butikker og republikk eller monarki i Norge?
preloaded image