Lydfil - Norsk økonomi [08:56]
Last ned mp3 [4.1 Mb]

Norsk økonomi

Hvert år gir FN ut en oversikt over verdens beste land å bo i. I rangeringen teller inntektsnivå, utdanningsnivå og levealder. Norge har i flere år ligget på toppen av denne lista.

I 2007 var bruttonasjonalproduktet i Norge på ca. 2 277 milliarder kroner. Deler vi dette tallet på antall innbyggere og sammenlikner oss med andre land, havner Norge i det internasjonale toppsjiktet. Det er bare Luxembourg som ligger høyere i Europa. Størrelsen på bruttonasjonalproduktet (BNP) sier oss noe om hvor stor verdiskapningen er. Bruttonasjonalproduktet definerer vi som verdien av alle varer og tjenester som blir produsert i et land i løpet av et år.

Oljen betyr svært mye for norsk økonomi. Men hva skal vi leve av etter oljen? (Scanpix)Oljen betyr svært mye for norsk økonomi. Men hva skal vi leve av etter oljen? (Scanpix)

 

I hele etterkrigstiden, det vil si fra 1945, har norske regjeringer ført en politikk som skal sikre alle et visst minimum av velferdsordninger. Alle skal ha mulighet for utdanning og økonomisk trygghet ved sykdom og arbeidsledighet. Dette økonomiske og sosiale sikkerhetsnettet gjør Norge til en velferdsstat. En godt utbygd velferdsstat koster mye penger. Gjennom skatter og avgifter er vi alle med på å finansiere velferdsstaten. I tillegg har de siste årenes store gass- og oljeinntekter gjort det mulig å videreutvikle og bedre velferdsordningene våre.

Blandingsøkonomi

I Norge er det stort sett opp til hver enkelt bedrift å bestemme hva de vil produsere, og hvor mye de vil produsere. Bedriftene beslutter dette ut fra hvor mye de mener de kan få solgt av det de produserer, og hvilke kostnader som er knyttet til produksjonen. Bedriftene produserer altså i forhold til hvor mye forbrukerne ønsker å kjøpe.

Men ikke alle varer og tjenester i Norge produseres og selges av private bedrifter. Staten selger for eksempel vin og brennevin gjennom Vinmonopolet og eier og driver sykehus og universiteter. I tillegg eier staten selskaper som NSB og Posten.

Norsk økonomi er altså en blanding av private bedrifter og statlig eide foretak.

Vi sier at Norge har en blandingsøkonomi. En blandingsøkonomi er en blanding av markedsøkonomi og planøkonomi.

En markedsøkonomi kjennetegnes av få offentlige reguleringer. Hva som skal produseres, hvor mye som skal produseres, og hvordan verdiskapningen skal fordeles, blir bestemt i markedet der kjøpere og selgere av varer og tjenester møtes. Bedrifter og finansinstitusjoner er privateide.

Det motsatte av markedsøkonomi er planøkonomi. Her er det staten som bestemmer hvilke varer som skal produseres, og hvor mye som blir produsert.

De fleste land i verden har en blanding av markedsøkonomi og planøkonomi. Meningen om hvordan blandingsforholdet skal være mellom markeds- og plan-økonomi i Norge, skaper skiller i norsk politikk. Generelt kan vi si at venstresiden i norsk politikk ønsker en mer aktiv stat enn det høyresiden ønsker. Høyresiden i norsk politikk ønsker for eksempel et økt tilbud av private skoler, mens venstresiden mener at staten bør ha ansvaret for utdanning.

Virkemidler i den økonomiske politikken

Viktige mål for den økonomiske politikken i Norge er arbeid til alle, moderat prisstigning, god konkurranseevne overfor utlandet og at de økonomiske forskjellene i samfunnet utjevnes. For å nå disse målene har myndighetene ulike virkemidler til disposisjon.

I finanspolitikken dreier det seg om å bruke statsbudsjettet for å nå ønskede mål. På inntektssiden i statsbudsjettet finner vi blant annet tallfestet hvordan byrder som skatter og avgifter skal belastes ulike deler av befolkningen og næringslivet, mens utgiftssiden viser fordelingen av goder i form av penger til ulike formål – for eksempel skole og helse.

Det viktigste virkemidlet innenfor pengepolitikken er fastsettelse av rentenivået. Renta fastsettes av Norges Bank. Et lavt rentenivå vil gjøre at folk låner mer penger. Disse pengene brukes for eksempel på nye biler, hus eller oppussing, som i neste omgang vil kunne være bra for sysselsettingen.

Blir den samlede etterspørselen i samfunnet for stor, vil konsekvensen være prisstigning og svekket konkurranseevne. Bruk av virkemidler i den økonomiske politikken er som bruken av medisiner: bra til sitt formål, men en må være klar over bivirkningene.

I Norge har vi altså en blandingsøkonomi. Både staten og det private bidrar til å skape og forvalte verdiene i samfunnet. Men hvordan skapes disse verdiene? Hva slags arbeid er det folk utfører? I hvilke næringer er de ansatt?

Næringsutvikling

Ser vi 150 år tilbake i tid, var Norge et bondesamfunn der 75 prosent av befolkningen arbeidet i jordbruk, skogbruk eller fiske. Disse næringene kaller vi primærnæringene. De kjennetegnes ved at arbeidstakerne arbeider direkte med råvarene, for eksempel fisk eller skog. Utover på 1900-tallet ble Norge et industrisamfunn. Håndverk og industriproduksjon kaller vi sekundærnæringer. I løpet av de siste tiårene har flere og flere blitt ansatt i næringer som omfatter produksjon av tjenester. Dette kaller vi tertiærnæringene. Disse næringene omfatter blant annet dem som selger varer, frakter varene og formidler betaling av dem. Innenfor tertiærnæringene finner vi yrker som datakonsulenter, lærere og sykepleiere. Tre av fire sysselsatte i Norge arbeider innenfor tertiærnæringene, og alt tyder på at tertiærnæringene vil fortsette å vokse. Åtte av ti nye arbeidsplasser de ti siste årene har kommet i disse næringene. En årsak til at antallet ansatte i industrien stadig blir færre, er at norske bedrifter legger hele eller deler av produksjonen til land med lavere lønninger, skatter og avgifter.

Et interessant poeng er at selv om antallet ansatte i primær- og sekundærnæringene har falt drastisk, har den samlede produksjonen innenfor disse næringene faktisk økt. Grunnen til dette er at mennesker har blitt erstattet av effektive maskiner og datateknologi.

Næringsutvikling i distriktene

Næringer som landbruk, fiske, reindrift og bergverksdrift spiller en viktig rolle for bosettingen i distriktene. Mange kystsamfunn har lenge vært avhengige av fiske og fiskeforedlingsindustri. I moderne tid har også oppdrettsfiske vært svært viktig.

Når det gjelder olje- og gassvirksomhet, har utbygginger som Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest hatt stor betydning for lokalsamfunn i nord. En slik satsing fører med seg mange arbeidsplasser og økte inntekter for regionen.

Mange områder ute i distriktene sliter med fraflytting. Derfor er det viktig at det blir etablert nye, attraktive arbeidsplasser også utenfor de store byene.

I Norge har staten tradisjonelt ført en aktiv distriktspolitikk. Det betyr at staten har prøvd å legge til rette for næringsutvikling i distriktene. Et eksempel på dette er subsidier til bøndene, som gjør det mulig å opprettholde et jordbruk i Norge. Norge er nå under press fra WTO (Verdens handelsorganisasjon) om å kutte i subsidiene til landbruket. Dette kan føre til at mange norske bønder må legge ned virksomheten, og at viktige arbeidsplasser i distriktene går tapt.

 

Norsk økonomi

  1. Hva kjennetegner en velferdsstat?
  2. Forklar begrepet bruttonasjonal-produkt.
  3. Hva mener vi med blandingsøkonomi?
  4. Hvilke mål er viktige i den økonomiske politikken?
  5. Hva er finanspolitikk?
  6. Hva er pengepolitikk?
  7. Forklar hva vi mener med primær-, sekundær- og tertiærnæringer.
  8. Hvor mange ansatte er det i industrien? Jobber det flest med fiske eller jordbruk?
  9. Diskuter: Hvordan kan staten legge til rette for næringsutvikling i distriktene?
preloaded image