Lydfil - Innvandring til Norge [11:57]
Last ned mp3 [5.5 Mb]

Innvandring til Norge

Norge har «alltid» vært et flerkulturelt samfunn. Innvandring er ikke noe nytt, men antallet innvandrere har steget kraftig de siste tretti årene. Vi må derfor forholde oss til en rekke nye spørsmål, spørsmål som mange mener setter «det tradisjonelle» norske på prøve. Men hvem er de egentlig, de som kommer til Norge?

Historie

På 1600- og 1700-tallet kom det mange tyskere, hollendere og dansker til Norge. Norge hadde stort behov for ekspertise, og både sølvgruvene på Kongsberg og kobberverket på Røros hadde et stort innslag av utlendinger i de ledende stillingene. Fra 1860-årene var svenskene den største innvandrergruppen i Norge, mens det var flest finner i nord. I 1960- og 1970-årene var det stort behov for arbeidskraft, og tallet på innvandrere steg. De aller fleste av dem var vestlige innvandrere. I 1970 var det for eksempel 338 marokkanere, 135 tyrkere, 113 pakistanere og 1647 briter i Norge.

I 1975 ble det innført innvandringsstopp. Det ble stilt strengere krav for å få arbeidstillatelse. Mellom 1960 og 1985 steg likevel tallet på innvandrere fra 25 000 til 100 000, mye fordi innvandrerne fortsatt har rett til familiegjenforening. Fra rundt 1980 har Norge også tatt imot mange tusen flyktninger som har flyktet fra krig og udemokratiske land, og mange har fått innvilget asyl i Norge. I 1980 hadde flertallet av innvandrerne vestlig bakgrunn, mens tre av fire i dag kommer fra ikke-vestlige land.

Statsborgerseremoni i Oslo. Seremonien skal være en høytidelig og verdig markering av overgangen til norsk statsborgerskap. (Scanpix)Statsborgerseremoni i Oslo. Seremonien skal være en høytidelig og verdig markering av overgangen til norsk statsborgerskap. (Scanpix)

Hva er en innvandrer?

Ifølge Statistisk sentralbyrå er en innvandrer en person som er født i utlandet eller i Norge av to utenlandsfødte personer. Det betyr at innvandrerbefolkningen omfatter førstegenerasjonsinnvandrere, ca. 381 000 personer, og personer født i Norge, men med to utenlandsfødte foreldre, 79 000 personer i 2008. I 2008 utgjorde da den totale innvandrerbefolkningen nesten 460 000 personer fra 213 ulike land, dvs. 9,7 prosent av befolkningen.

Hvor kommer de fra?

Flertallet av innvandrerbefolkningen kommer fra ikke-vestlige land. Det er kun én av fire som kommer fra vestlige land. Omtrent 56 000 personer kommer fra andre nordiske land, 57 000 fra resten av Vest-Europa og Nord-Amerika, 48 000 fra de ti nye EU-landene i Øst-Europa, 52 000 fra resten av Øst-Europa og 246 000 fra Tyrkia og land i Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika. 45 prosent av innvandrerbefolkningen har norsk statsborgerskap. Av førstegenerasjonsinnvandrere er det flest fra Polen, Sverige, Irak og Danmark. Det er spesielt polakkene som har økt mest. Utvidelsen av EU førte til økt arbeidsinnvandring fra blant annet de baltiske landene.

Utdanning

En undersøkelse i 2001 viste at 27 prosent av personer med innvandringsbakgrunn har utdanning på universitets- eller høgskolenivå, mot i overkant av 21 prosent av personer med norsk bakgrunn. Tallet på høyt utdannede er langt større blant polakker, filippinere, russere og indere enn gjennomsnittet i Norge. Innvandrere fra Pakistan, Somalia og Thailand kommer dårligst ut når det gjelder høyere utdanning. Mange ikke-vestlige kvinner har liten eller ingen utdanning i hele tatt. Totalt sett tar innvandrerungdom med ikke-vestlig bakgrunn mindre utdanning enn ungdom generelt og fullfører i mindre grad videregående skole. Når det gjelder andregenerasjonsinnvandrere, er mange innvandrere mer ambisiøse enn norske studenter. En undersøkelse av 2000 ungdommer viste at når barn av innvandrere først hadde kvalifisert seg til å studere, hadde de høye mål og ønsket å gå helt til topps i utdanningssystemet.

Tilpasning til det norske samfunnet

Det bor innvandrere i alle kommuner i Norge, men det er flest i Oslo, med 25 prosent av den totale befolkningen, deretter kommer Drammen med 17 prosent. 43 prosent av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen bodde i Oslo og Akershus i 2008.

Innvandrerbefolkningen i Norge er svært forskjellig. De er ulike kulturelt, språklig og etnisk og når det gjelder yrke, politikk og religiøsitet. Det gir derfor liten mening å snakke om innvandrere generelt, som om denne gruppen tenker og handler likt. Vi vet at nordiske og vestlige innvandrere skiller seg lite ut fra majoritetsbefolkningen ellers, mens ikke-vestlige innvandrere har gjennomsnittlig lavere inntekt, er noe mindre i arbeid og fullfører i mindre grad skolen. Det ser ut til at forskjellene blir mindre når en har bodd lenger i landet.

Et viktig spørsmål når det gjelder innvandrere, kan være å diskutere hvor stor grad av likhet som er nødvendig. Hvor «norske» må innvandrere bli for at integrasjonen skal bli vellykket? Hvilke forskjeller skaper problemer, og hvilke forskjeller er til fordel for oss alle? Kan vi godta forskjellig barneoppdragelse, skaut på skolen eller giftermål med slektninger? Hvor går grensene?

Vi må heller ikke glemme at det også er store forskjeller mellom nordmenn. Tenk bare for eksempel på synet på homofili, alkohol og religion. Et viktig prinsipp i norsk innvandringspolitikk er integrering. Det betyr at innvandrerne tilpasser seg samfunnets normer og regler, men at de har rett til å bevare sin egen kultur. Assimilering kaller vi det når minoriteten skal bli lik majoriteten. Her må innvandrerne oppgi sin egen identitet og sitt kulturelle særpreg for å bli mest mulig lik det norske. Det er snakk om segregering når etniske grupper lever atskilt fra hverandre, og når de som er utestengt, ikke får delta i samfunnet. Apartheidsystemet i Sør-Afrika var slik. I noen av de større byene, særlig i Oslo, har det i lang tid vært en tendens til at store grupper av innvandrere fra ikke-vestlige land bosetter seg i bestemte områder, noe som kan føre til en form for segregering, men selvsagt uten den formen for tvang som det var i Sør-Afrika.

Mislykket integrasjon?

Høsten 2005 brøt det ut opptøyer i flere franske byer. Unge menn med innvandrerbakgrunn sloss med politiet og satte fyr på biler. De var misfornøyde med forholdene og sin livssituasjon. «Vår modell for integrasjon av innvandrere har mislyktes!» uttalte den franske innenriksministeren. Land som Frankrike, England, Tyskland, Norge, Sverige og Danmark har opplevd stor innvandring de siste tiårene. Når nye folkegrupper slår seg ned i et samfunn, skapes det både utfordringer og muligheter. To norske forskere peker på tre ulike modeller for å løse utfordringene knyttet til innvandring.

Frankrike

Litt forenklet kan vi si at den franske modellen går ut på å skape et samfunn der alle er like, uavhengig av etnisk opprinnelse. Det har vært forventet at innvandrere i Frankrike naturlig skal bli en del av fransk kultur og væremåte. Innvandrere i Frankrike har heller ikke fått særbehandling i form av spesialtilpassede velferdsgoder.

England

Mens fokus i Frankrike har vært på å skape likhet, har en i England i større grad dyrket ulikhetene. De ulike innvandrergruppene som har kommet til landet, har blitt oppfordret til å beholde sin egenart. Men har dette vært en mer vellykket politikk enn den som har blitt ført i Frankrike? Det er ikke så lett å svare på dette. Men også i England har misnøye blant innvandrerungdom ført til voldelige gateopptøyer.

 

Skandinavia


I de skandinaviske landene har fokuset vært på integrasjon. Løsningen er en slags blanding av den franske og den engelske modellen. Holdningen har vært at innvandrerne og majoritetssamfunnet gjensidig skal tilpasse seg hverandre. Vi har ikke hatt opptøyer som i Frankrike, men den skandinaviske modellen blir kritisert. Spesielle velferdstiltak rettet mot innvandrergruppene har blitt kritisert for å gi noen grupper i samfunnet særbehandling. Myndighetene har også blitt gjort ansvarlige for problemer med høy arbeidsledighet blant innvandrergrupper.

Hvor mange innvandrere bør Norge ha?


De som er kritiske til økt innvandring, kan være det av ulike årsaker. Noen frykter at det typisk norske vil forsvinne. Det vil bli mer fremmedfrykt, mer «oss og de andre». Andre har rasistiske motiver og mener at Norge passer best for nordmenn.
Ett argument, blant annet på venstresiden i norsk politikk, går på at for mange innvandrere vil føre til sosial dumping; innvandrerne vil få de dårligste jobbene med lavest lønn og dermed bli en ny underklasse. De som kommer hit, bør derfor være sikret best mulige forhold, og da kan vi ikke ta inn for mange. Argumenter for økt innvandring kan være behovet for arbeidskraft i årene som kommer.
Tidligere arbeidsdirektør Ted Hanisch har foreslått at Norge trenger 30 000 innvandrere hvert år for å dekke behovet i arbeidslivet. Den kommende eldrebølgen vil føre til et stort behov for fagfolk i hele Europa, og det vil bli kamp om å få tak i arbeidsfolk. Vi skal derfor være glade for at noen vil til Norge, blir det sagt. Det blir også argumentert med at innvandrere er med på å gjøre Norge til et mer multikulturelt samfunn, at de bringer spennende mat og musikk hit, og at de gjør helt nødvendig arbeid i blant annet helsesektoren. Noen sier også at Norge er et så rikt land at vi har et spesielt moralsk ansvar for at så mange som mulig kan bosette seg i Norge, enten de er flyktninger eller søker vanlig arbeid.


 

Innvandring til Norge

  1. Hva menes med at innvandring ikke er noe nytt i Norge?
  2. Hva er en innvandrer?
    Hvor kommer de fleste innvandrere fra?
  3. Har innvandrerne høyere utdanning enn nordmenn flest?
  4. Hvorfor gir det lite mening å si at innvandrerne er like?
  5. Forklar begrepene integrering, assimilering og segregering.
  6. Forklar forskjellen mellom Frankrike, England og Norge når det gjelder synet på hvordan innvandrere bør bli en del av samfunnet.
  7. Nevn noen argumenter som brukes for at Norge skal ha færre eller flere innvandrere.
  8. Diskuter: Bør Norge ha flere eller færre innvandrere?
  9. Diskuter: «Det er en fordel for Norge med mange innvandrere fordi det får oss til å bli mer tolerante overfor andre kulturer.»
preloaded image